«Kan du relatere til det å sitte og tygge, og tygge på mat i en liten evighet? Å tygge
så lenge på en bit at det føles som om maten vokser i munnen på deg; blir trevlete og
tilsynelatende umulig å svelge? Ikke fordi maten ikke er god, eller fordi du ikke er
sulten, men fordi noe er så ubeskrivelig ubehagelig at evnen til å fullføre
spisesekvensen opphører. Til slutt blir du bare nødt til å spytte ut «tyggeballen» i en
serviett du skamfullt bretter sammen, for så å gjemme under kanten på tallerkenen.»

Somatoforme tendenser.

I sin kunstneriske utforskning av hvordan psykisk traume kan manifestere seg fysisk,
har Siebke tatt utgangspunkt i magesekken som et episenter for somatoforme
lidelser. Hun har, via det blåste glasset, repetert magesekken som i
utgangspunktet har form som en omvendt, krummet pære, tilknyttet spiserøret
oppe og tykktarmen nede. «Magesekkene» varierer i abstraksjon hvor noen er så abstraherte at vi ikke lenger kjenner dem igjen. 

Vi har sett tendenser til å kombinere materialer i Siebkes tidligere arbeider, men ikke i
så stor grad som nå. Integrert i skulpturene, og i sterk kontrast til de myke,
abstraherte formene som er blåst, finner vi detaljrike kroppsdeler i støpt glass, tenner
av akrylharpiks, menneskehår og kaldt, hardt metall.

«Kan du forestille deg å bli påført en smerte som tar med seg en psykisk blindpassasjer? Noe uønsket som bosetter seg og tilsynelatende opptar fysisk rom uten at vi kan medisinere det eller kutte det vekk. Via blåst og støpt glass i kombinasjon med menneskelig materiale og metall, har jeg villet gjenskape, og oversette absurditeten ved å befinne seg i en kropp som ikke lenger gir mening. Jeg har gitt fysisk form til opplevelsen av at slaggstoffer fra traumets forurensning hoper seg opp i så stor grad at det manifesterer seg i innbilte smerter og forstyrrelser, og tidvis redefinerer egen kropp.»